Hver historie starter med et dikt, kjent eller ukjent.

Denne historien starter med et dikt av Märtha Tikkanen.

" At du har kommet tilbake
at du er hos oss igjen
at du ville kunne tilgi oss
det vi ikke forsto vi
gjorde mot deg
at du lever
er nesten altfor mye."
- Märtha Tikkanen

DER STO DU. I uker hadde jeg lett etter deg, bedt om livstegn fra deg.

Du sto utenfor inngangsdøren som om ingenting var hendt, en sped, liten skikkelse i sorte skinnbukser klebet fast til tynne pikelegger, og en sort og altfor stor genser. Blekheten ble fremhevet av tung mascara.

Brått og uventet for oss begge kom raseriet veltende over meg.

"Hvor faen har du vært?"  - Du kvapp til. Et øyeblikk virket du forvirret og skremt.

"Hva er det med deg?"

Jeg svarte ikke.

"Hva er det?" - en liten pikes usikre stemme.

Jeg gikk foran deg inn i stuen og satte meg tungt. Du satte deg overfor meg. Der satt vi i hver vår toseter av rødt skinn med en kjølig glassplate mellom oss. Jeg stirret sint og trassig på deg.

Med skjelvende hender fisket du opp en pakke Prince av en sort pompadur.
Så kom lettelsen.

Alt jeg hadde forestilt meg:

Du
... blodig og skamslått, etterlatt på en øde landevei
... død på et snusket toalett med din siste heroinsprøyte dirrende i armen
... i baksetet på en bil med en feit, pesende horekunde over deg.

Du satt der, forkommen og skremt, men du levde. Raseriet ble erstattet av en enorm lettelse.

Jeg ség utmattet fram over glassplaten, og hulkene kom i korte hikst som gikk over i sår gråt.

Gjennom gråten hørte jeg klapringen av høye hæler idet du kom og satte deg hos meg. Endelig sluttet du å spørre hva det var med meg, bare strøk og strøk meg over håret. Så lå du i fanget mitt, og nå var det jeg som strøk og strøk.

"Ungen min, ungen min."
Vi snakket sammen, lenge. Vi var så nær hverandre.

Du lovet å slutte, ta imot hjelp. Dette livet var for jævlig. Du hadde fått nok. Jeg ville så gjerne tro deg.

Morgenen etter ringte jeg forretningen og sa jeg var syk. Butikksjefens stemme virket oppriktig medfølende. Det var da også år mellom de gangene jeg var hjemme fra jobb.

To dager senere. Jeg kom fra super'n med bæreposer fulle av sunn og nærende mat, vitaminer og duftende badeskum.

Idet jeg skulle sette fra meg posene, så jeg en lapp på kjøkkenbordet.

Med sirlig skoleskrift hadde du skrevet:
Sorry mamma, jeg må stikke.
Jeg er så glad i deg.