Astrid Kvinge

Relevant bakgrunn:

LMS (Landsforbundet Mot Stoffmisbruk)/Pårørendesenteret:

• rådgiver
• selvhjelpsleder
• kursleder
• foredragsholder
• pårørendeguide
• æresmedlemskap for mangeårlig innsats i LMS

Drømme-kvinne med skrivekløe
Mange har i årenes løp kommet til Astrid Kvinge og sagt at det hun har skrevet like gjerne kunne vært episoder fra deres eget liv. Folk opplever at historiene treffer dem midt i hjerterota. Fordi de tror på det de leser.Grunnen, skulle vi anta, er at Astrid Kvinge tar oss med bak avisoverskriftene, moralpreknene og de politiske diskusjoner og inn bak husets fire vegger. Ja, enda lenger også. For Astrid åpner dørene til det aller helligste hos personene hun lar oss få møte, enten det er mor og far, bestemor eller søsteren til den som har stoffproblemet.

Men hvem er denne blide Oslo-kvinnen med det store skrivetalentet?
Mange kjenner henne kanskje fra arbeidet hun har gjort som flerårig leder for Vekshusets Venner.  Andre har møtt henne på familielivskursene på Solbakken, eller kanskje på hjem/skole prosjektet i Oslo. Men de færreste vet at Astrid Kvinge starter hver dag med å skrive ned og analysere nattens drømmer.

Mot Stoff (MS): Hva ønsker du å formidle gjennom dine beretninger?

Astrid Kvinge (AK): Først og fremst ønsker jeg å la folk få øynene opp for hvor vanskelig det er å ha en stoffmisbruker i familien. I dag gjøres det veldig lite for denne gruppen, og jeg håper at det jeg skriver kanskje kan bidra til å skape forståelse for at vi også trenger hjelp. Jeg synes dessuten det er viktig å drepe myten om at alle misbrukere kommer fra et dårlig hjem. Slik er det nemlig ikke. Jeg er overbevist om at det kan hende i enhver familie.

MS: Hvorfor tror du disse historiene går sånn hjem hos folk?

AK: Den enkle, knappe formen appellerer nok til en del. Men det viktigste tror jeg er at jeg selv har vært veldig langt nede i forbindelse med at sønnen min var misbruker. Derfor har jeg forutsetninger for å sette meg
inn i hvordan andre som har disse problemene har det. Jeg skriver om hverdagen slik de opplever den. Dermed faller den lavmælte formen helt naturlig.

MS: Mange lurer nok på om det er dine egne opplevelser du skildrer?

AK: Jeg synes ikke det er noe poeng om dette er mine historier eller ikke.
Det viktigste er at de kunne ha skjedd. Jeg kan jo dessuten umulig både være far, mor, sønn, søster og bestemor. Alle disse personene som opptrer i mine beretninger.

MS: Og så hadde du lyst til å bli “ordentlig forfatter”?

AK: Ja. Mange gode tilbakemeldinger gjør at jeg har lyst til å forsøke å få gitt ut disse historiene i boks form. Jeg tror faktisk de kan ha en misjon både hos dem som selv har en misbruker i familien, og hos andre. Jeg vet blant annet at folk som sitter hjemme og er fortvilet over stoffproblemet til sønnen eller datteren, opplever det som en hjelp å vite at de ikke er alene om å ha det som de har det.
Når vi vet hvor mange som i dag er berørt av narkotikamisbruk, tror jeg at behovet for en slik bok er til stede. Kanskje kan en slik bok også virke forebyggende. Og bidra til at de som jobber i behandlingsapparatet får øynene opp for at også familien rundt misbrukeren trenger hjelp! Vi blir ofte møtt med liten forståelse og får nærmest inntrykk av at det er vår feil og at vi har mislykkes som foreldre.

MS: Har du alltid skrevet?

AK: Nei, jeg har egentlig brukt pennen lite før jeg fikk denne spalten i Mot Stoff
– eller det som den gang het Meldingsbladet. Som jeg nevnte, hadde sønnen min et narkotikaproblem – han har det bra i dag – og i den perioden hadde jeg ikke overskudd til å se utover min egen nesetipp.
Men jeg fikk hjelp til å komme meg gjennom den verste krisen. Gikk blant annet lenge i en selvhjelpsgruppe, og på den måten kom jeg meg såpass ovenpå, at jeg kunne begynne å skrive ned noen av mine tanker.

MS: Hva med litterære forbilder?

AK: Jeg er en lesehest – var i hvert fall. I dag går det mest i dikt. En av dem jeg setter aller høyest er finske Märtha Tikkanen. Hun er så sterk og rik på følelser. Dessuten skriver hun enkelt, noe jeg også gjør. Det appellerer til meg.

Tror det har noe med alder og modenhet å gjøre. Er så mye ord hos mange av dagens forfattere, synes jeg. Men jeg er også svært glad i Hamsun, Dostojevskij og Sandemose, for å nevne noen.

MS: Vi har hørt rykter om at du også flørter med “det overnaturlige”?

AK: Med fare for å bli oppfattet som “rar”, så er det riktig at jeg er fascinert av ting som går på selvutvikling – blant annet drømmetolkning og meditasjon.

Det handler om å få mer kunnskap om vårt indre liv. Om dette ikke gjør livet mitt lettere, så gjøre det det i hvert fall mer spennende å leve. Jeg tror også at denne interessen påvirker skrivingen min. Når man tør kjenne på egne følelser, er det enklere å sette seg inn i hvordan andre har det.

MS: Du har selv engasjert deg i å hjelpe andre foreldre som har vært i samme situasjon som deg?

AK: Jeg har både deltatt i selvhjelpsgrupper og vært med på å lede slike. Alle trenger hjelp når man er inne i en dyp livskrise. Man får jo tilbudt krisehjelp i andre krisesituasjoner i livet, men for foreldre som opplever at narkotikaen er i ferd med å ødelegge deres barn, og dermed også deres egne liv, gjøres det lite eller ingen ting. Derfor er den jobben LMS gjennom familielivskursene på Solbakken gjør for de pårørende viktig.

Har selv opp gjennom årene vært med som kursleder der – nå sist i sommer – og opplevd hvordan dette har vært med på å gi stryke til mange.